Endelig fikk vi møte lillegutt...
Fredag 9 mars, dro vi inn til sykehuset 07.00 om morningen. Celin sov hos sin mormor den natta. Slik at vi fikk en god natt's søvn før vi skulle inn. Og det ble enklere slik, siden da slapp vi å måtte levere henne så tidlig om morningen.
Om natta fra kl 24.00 måtte jeg faste, på grunn av opperasjonen. Jeg har hele tiden gledet meg, til det jeg skulle få oppleve. Men kvelden før begynte jeg å grue meg.
Vi fikk samme jordmor som hadde meg på innskrivning dagen før. En helt utrolig herlig dame.
Fikk beskjed at vi var 2 som skulle opereres og at jeg var nr 2 i køen, så det ble en go del venting.
Jeg fikk møte operasjons teamet som skulle ta keisersnittet på meg. Og de fotalte om hvordan alt skulle skje.
Christer fikk på seg klær, og var klar til og bli Pappa, nok en gang!
Og jeg var MEGET klar til å få hilse på lillemann jeg også!
Det ble lang ventetid, og klokken ble 10.00. Jordmor kom inn, og fortalte at det var skjedd komplikasjoner med hun som skulle inn før meg. Og at de måtte operere videre på henne. Kjente det godt i magen, og tenkte at dette kunne være meg.
Så da ble det lengre ventetid. Rett før 12.00 fikk jeg satt kateter, noe som var mindre behagelig!!
Og deretter ble jeg ført inn til operasjons salen.
ble ført til operasjons salen.
Der inne fikk jeg møte noen kjekke sykepleiere som skulle følge meg. Anestesi legen kom også inn og skulle settespinal bedøvelse på meg. Han hadde med seg en student som skulle gjøre dette på meg. Jeg krummet inn ryggen, og hadde jordmor foran meg. Så klarer jo studenten og stikke feil (AOU, det gjorde vondt)!!
Så legen tok over, og stakk meg riktig. Det tok ikke lang tid før jeg var lam ifra brystet og ned. For en ekkel følelse!
De kjente godt etter å kløp meg i magen for og se om jeg kjente noe, og det gjorde jeg ikke.
Christer fikk beskjed om at det kunne se dramtisk ut, når de rev og slet for å få ut barnet. Og etter hans ord, så gjorde det det også. Tror han var litt skremt der han satt bak meg.
Jeg kjente selvfølgelig ingenting.
Etter noen minutter fikk jeg litt pustevansker, og måtte få oksygen gjennom nesa. Vet ikke hva det kom av. Var nok gjerne nervøsiteten som tok litt afære. Men det roa seg ned til slutt.
Plutselig kjente eg et skikkelig ''trykk'' på magen, å så deretter hørte jeg lillegutt's gråt.
Jeg kjente tårene mine trilla nedover kinnet mitt. Sykepleieren som satt bak meg sa - For en stor kar!
Jordmor klippa navlestrengen, og tok han inn ved rommet ved siden av for å ta prøver.
Hun var ikke lenge borte før hun kom inn med ham, og jeg fikk han på brystet. Det som jeg hadde gledet meg, og hadde mest forventning til. Og det var mer følelses / emosjonelt enn det jeg trodde. For meg må dette være verdens beste opplevelse.
Jeg synes han var så deilig, myk og god. Og lukten av en nyfødt baby kan ikke forklares. Fantastisk.
Lille Chris Andre veide 3625 g, var 48 cm lang og hadde 36 cm i hodeomkrets.
Han var helt perfekt, og lignet sin storesøster da hun kom til. Han scora 10/10/10 - den beste scoren. På apgar.
Han var ute kl 12.58 og selve operasjonen tok ca 45 min.
Christer og jordmor + lillegutt forsvant av gårde for veing og stelling. Jeg måtte enda ligge og bli operert og sydd igjen.
Overlegen fant IGJEN store cyster på eggstokkene mine. Den ene var hele 6 cm, i diameter.
De ble fjernet og sendt avgårde til biopsi, for sikkerhets skyld.
Så da var jammen magefølelsen min rett. Takker meg selv for valget av keisersnitt, når det likevell hadde enda opp som sist gang, akutt keisersnitt, narkose.
Er så takknemlig for at jeg fikk være våken denne gang, for det jeg fikk oppleve, ville jeg ikke vært foruten.
Jeg var også raskt på bena igjen. 3 timer etter operasjonen, krevde jeg å komme opp. Jordmor var sjokkert. Følte meg ganske fin i formen til tross for mangfoldige sting i magen. Var jo selvsagt litt redusert. Men hadde en mye bedre opplevelse denne gang, enn sist gang.
En fantastisk følelse!
Stolte foreldre!
Stolt storesøster!
Vi elsker deg Skatt <3
